en slik vakker figur

Han kjente lukten av henne før hun dukket opp. Søt, men ikke for søt. Akkurat passe. Hun luktet som engler burde lukte. Det blonde håret hennes skinte som gull. Det var ikke helt rett, men dannet fine bølger nedover skuldrene hennes. Hun hadde på seg en rosa singlet. Håret hennes omfavnet de bare skuldrene, som bølgene i havet omfavner sanden. Han husker at han var skjelven første gang han så henne. Det var noen måneder siden, men han var ikke noe unntak. Hvem som helst ville reagert sånn, på den plutselige tilstedeværelsen av en slik vakker figur. Hun strålte og han lurte på hvordan hånden hennes ville kjennes i hans. Han var fortsatt en liten gutt og undringen hadde en stor plass i han. Hånden hans søkte etter hånden til jenta og fingerene hans grep etterhvert rundt hennes. Merkelig nok kjentes den nesten som luft. Det var jo ikke rart, kun en som henne kunne ha hud myk som silke. Hud som var så myk at den ikke kjentes, ikke engang da han trykket den hardere. Men han så den, flettet inn i sin egen. Sin egen lille hånd.

Hun smilte til ham. Han oppdaget to runde smilehull på hver side av munnen hennes. Smilet fikk øynene hennes til å se enda større ut, enda vakrere. Som perler på bunnen av havets dyp. Han smilte han også. For hvem kunne la vær å smile når man hadde en slik vakker figur stående foran seg. Solen strålte gjennom vinduet. Solen som vanligvis blendet han og fikk han til å skygge unna, føltes nå godt mot hans bleke hud. Han holdt rundt hånden hennes, enda hardere, men ikke for hardt. Aldri for hardt. Han ville jo ikke skade henne.



Mor ropte på ham nedenifra. Det duftet av kake fra ovnen. Han kunne kjenne det opp på rommet sitt.. Han dro jenta med seg ned trappen. Det var nesten så han boblet innvendig. Ikke en gang det mørke rommet bortest i gangen kunne stoppe han nå. Det de aldri snakket om. Det han alltid tenkte på, men det de aldri nevnte. Rommet der alt var mørkt. Der lyset aldri ble skrudd på, der gardinene alltid var trukket for. Hvis han passerte døren inn dit reiste hårene seg på armen hans og han begynte automatisk å gå fortere. Siden den dagen hadde mor oppført seg rart. Han hørte henne ofte sukke bak ryggen hans, men nå var alt annerledes. Nå skulle han vise henne jenta si. For hun var hans. Bare hans. Det visste hun og det visste han. Han var så stolt.

Han ropte på moren sin og hun snudde seg. Hun hadde rynker i panna og så på han med et slitent blikk. Ansiktet hennes var blekt, akkurat som hans. Håndleddene hennes var tynne og avslørte noen smale blå årer langs underarmen. Hun var mye penere før, men det var før. Før da alt var bra, men nå skulle alt bli bra igjen. Det var han sikker på. Nå ville mor bli stolt, for tenk at han kjente en slik vakker figur.

Han ville se henne smile, han ønsket å høre latteren hennes igjen. Han så på mor og pekte bort på jenta, strøk henne over det myke håret. Så mykt at han ikke kjente det. Moren så på han, og ikke på jenta. Hvorfor så ikke mor på henne? Munnen hennes strammet seg til en blek strek i det allerede hvite ansiktet. ''Hva er det du peker på, gutt?'', sa hun hardt. ''Ser du henne ikke?''. Hun tok ham hardt i armen og puffet ham ned på gulvet. Nå duftet ikke kaken lenger, den var på vei til å bli brent. Han kunne se den var sort på kantene. Mor sparket hardt på ovnen. Lyden ga gjenklang i rommet. Så gikk hun. Forlot rommet og smalt igjen døren. Som et ekko av lyden fra metallovnen.

Nå var jenta borte og mor fikk ikke sett henne. Det føltes som han ble revet i hundre biter. Som om krefter dro i ham fra alle kanter. Som om noen hadde kommet for å dra sjelen ut av ham. Han hylte, men det kom ingen lyd ut. Kaken var helt sort nå.Øynene hans vandret fra kaken og bort til rommet i enden av gangen. Hendene hans skalv og kunne ikke lenger gripe hånden til jenta for å holdes kontrollert. Nå var hun ikke der lenger, og mor fikk ikke sett henne. Han kunne ikke gråte. Han kunne ikke skrike. Hun var borte. Ingenting var som før, alt var som før. Mor smilte ikke. Jenta var borte og mor fikk ikke sett henne.



''Du skal få kake'' sa mor da hun kom tilbake til kjøkkenet. Hun tok ut den svidde kaken fra ovnen med harde bevegelser. Han fulgte henne med blikket, studerte de grå øynene. Hule. De forsvant nesten inn i skallen på henne. Han lurte på om det gikk an. Hun satte et stykke av kaken foran han. Brent. Svart. Han tygget forsiktig. Han måtte spise opp, hvis ikke ville mor bli sint. Det ville han ikke. Under hele måltidet stirret han ned på tallerkenen. Han spiste. Sakte.

På siste tygg så han opp, kaken var tung og seig å svelge. Han løftet blikket mot trappen. Der sto hun. Han blunket. Hun sto der fortsatt. Hun lo, og vinket på han. Håret skinte like vakkert som forrige gang. Leppene var røde. Han reiste seg opp og gikk sakte mot henne. Han ville danse med henne. Han visste hun ville. For hun var hans. Bare hans. En slik vakker figur.

// Alle bildene er hentet fra weheartit.com
Denne novellen skrev jeg i forbindelse med en skoleoppgave, våren 2011. Hva tror dere den handler om?

Publisert: 16.mai.2011 @ 08:28 Kategori: Thoughts Kommentarer: 10

10 kommentarer

Postet av: idawisth - jenta fra bodø

Dato: 16.mai.2011 Tid: 13:37 URL: http://idawisth.blogg.no
sv // tusentakk for kommentaren<3

Postet av: Adelina

Dato: 16.mai.2011 Tid: 17:24 URL:
Den var veldig bra Lina :) Så flink du har vært!

Postet av: Lina - Live, Love & Laugh

Dato: 16.mai.2011 Tid: 22:10 URL: http://lalina.blogg.no
Adelina: Haha, tusen takk :)

Postet av: Dreamin' out loud

Dato: 16.mai.2011 Tid: 23:59 URL: http://dreaminoutloud.blogg.no
Kjempevakker, så flink du er til å skrive:) Hvis man ser på temaet i korte trekk virker det som om faren er død og at det er derfor moren han blitt slik hun har blitt og det har en sammenheng med "rommet". Gutten har rømt til sin egen naive drømmeverden og fått en fantasivenn.

Dypere sett, tror jeg novellen handler om en falsk fred mennesker gjerne skaper, fremfor å møte sannheten. Gutten så hva sannheten kan gjøre (moren), og fryktet den derfor selv. Vi har lett for å bygge en mur omkring oss, og å skjerme oss mot livet. Leve i vår egen boble. Jenta er basert på hans underbevissthet, og jeg tror at han egentlig er modig nok. Derfor vil jenta en dag ta han med til "rommet", og han vil tørre å møte livet.

Den brente kaken kan være et bilde på hvordan man kan bli så blindet av noe, at man glemmer hva som egentlig er viktig.

Hadde jeg litt rett? Eller kan du avsløre hvilken handling den egentlig har?:)

Postet av: Isabelle

Dato: 17.mai.2011 Tid: 01:50 URL: http://isabellepalmgren.myshowroom.se
fin header:)

Postet av:

Dato: 17.mai.2011 Tid: 02:48 URL:
super utstråling du har

blir skikkelig blid

Postet av: Lina - Live, Love & Laugh

Dato: 17.mai.2011 Tid: 07:26 URL: http://lalina.blogg.no
Anonym: Det var da en utrolig koselig kommentar, takk ^^

Postet av: maren<3

Dato: 17.mai.2011 Tid: 07:49 URL: http://guloppkast.blogg.no
Du er sikkelig flink til å skrive! :)

Postet av: taran amalie

Dato: 17.mai.2011 Tid: 20:13 URL: http://taranamalie.blogg.no
kjempe fin blogg :D

Postet av: Carina

Dato: 20.mai.2011 Tid: 23:19 URL:
Hei Lina!

Jeg har fulgt med på den gamle bloggen din, og ble veldig glad når jeg fikk se den nye også:) Ville bare si at du skriver utrolig godt, og jeg ble virkelig imponert når jeg leste denne novellen din. Du har et talent utenom det vanlige.

Håper alt er bra med deg og Tonje.

Hils pappa og Marit fra meg:)

Stor klem fra Carina

Skriv en ny kommentar

hits